Hadde nøkkelen stått i, da hun var etter ved i går? Hun husket ikke, antagelig hadde hun ikke sett etter en gang, bare gått ut fra at den var der. Lå den på gulvet? Hadde den falt ut da Jacob smalt døren i? Nei. Ikke noen nøkkel.
Hun kjente seg opprørt, det begynte å bli så mange småting som ikke stemte. Hun ville ringe Jacob, få ham til å komme tilbake og forklare … Hva da egentlig?
Hun ramset opp «avvikene» for seg selv.
- Nøkkelen som lå så langt inne, var allerede forklart. Men når hadde han vært der og hvorfor hadde han ikke gitt beskjed?
- Øksen som var borte. Ikke funnet igjen ennå.
- Slegga med blod på (Ja, for det hadde da vært blod? Hadde det ikke?)
- Jacobs ankomst så sent på natten.
- Ninas keramikkprosjekt i vinduskarmen, den pleide aldri å bli brukt og slett ikke stå i vinduskarmen.
- Hva var det unge Nilsen ikke hadde behøvd å sette fra seg?
- Kranglevorenheten, ja hele oppførselen til Jacob.
Telefonen hennes lå i jakkelommen. Hun så etter om det var noen som hadde ringt, ingen samtaler hadde gått tapt, men det lå et par meldinger der.
Hun fikk se på dem etterpå, nå ville hun ha tak i Jacob. Men det var ingen som svarte, var det ikke dekning? Det var lommer hvor mobilnettet var dødt. Hun prøvde igjen. Svartjenesten hans slo inn. «Jacobs telefon. Opptatt. Legg igjen beskjed. Jacob’s phone. Unavailable, leave a message.»
Hun hadde vært så opptatt at hun ikke hadde merket at tiden hadde gått. Hun var sulten og hadde «kaffehodepine», så mat og kaffe var nødvendig.
Jacob hadde ikke tatt med seg mat, i alle fall ikke det hun visste. Han måtte da være sulten han også? Så kom han vel snart.
Mens hun spiste, leste hun meldingene hun hadde fått, den ene var fra Jenny, datteren: «Fikk uventet besøk i går, Jacob var innom. Han ville låne penger.» Den andre var fra Nina. «Kommer oppover påskeaften, om det er ok. Har morsomme nyheter.» Hun svarte Nina med et velkommen skal du være og ringte opp Jenny.
Det var ikke særlig oppklarende det Jenny hadde fortalt. Jacob hadde plutselig dukket opp på Jennys kontor og bedt om å få låne penger. Masse penger. Mer enn Jenny noensinne hadde hatt på sin konto. Hun hadde spurt om han hadde mistet det lille vettet hun trodde han hadde hatt og at han burde vite at hun ikke hadde tilgang på slike summer. Kaldt og rolig hadde han pekt på at hun jobbet i en bank, hun kunne da bare skrive ut et lån til seg selv og gi pengene til ham. Trodde hun ikke at hun klarte «å dekke summen» kunne hun jo bare «spørre mamma, som hun pleide». «Jeg ble så sint,» sa Jenny, «jeg ba ham pakke seg ut og sa jeg hadde lyst til å melde ham for et eller annet. Han var så vemmelig. Jeg tror han tror at du overøser meg med penger. Han var fryktelig opptatt av at du ikke ville skifte. Det kom ikke til være noe igjen til ham når du døde, sa han. Det må ha rablet for ham.»
Hun hadde ikke fortalt Jenny noe om at Jacob var på hytta. Kanskje det var dumt?
Det larmet på plassen foran hytta. Det hørte ut som en snøscooter. Kort tid etterpå kom det en kar og kakket på døren.
«Jacob?» sa han.
«Ikke her, ute på ski, tror jeg,» sa hun.
«Pent a’n at du fikk være her en siste påske,» sa karen på trappen.
Hun gikk helt ut på bislaget og så på mannen. «Hvem er du og hva mener du med at det er «pent a’n at jeg får være her en siste påske»? Det er fortsatt mitt navn som står på skjøtet til hytta, det er fortsatt jeg som betaler forsikringen for hytta. Med andre ord, dette er min hytte. Og nå kan du forklare deg!»
I stedet gikk han bort til snøscooteren, startet den og dro. Og hun sto igjen som et spørsmålstegn.
Nå var hun nesten glad for at Jacob ikke var tilstede, hun følte en intens trang til å filleriste ham. Men hvor i all verden hadde han gjort av seg?
